Sjenert og folkesky...

På jobb i dag ble dette med å være sjenert et lite samtaleemne da vi hadde et par kunder innom (mor og datter), der dattera såvidt turte å stotre fram om hun skulle ha drikke med baguetten hun bestilte da hun fikk spørsmål om det.

Tenker tilbake til min barndom, og kom fram til at så sjenert -og vel så det, har jeg vært!
Jeg har vært sjenert fra 1. klasse til jeg gikk ut av ungdomsskola!
Jeg hatet stemmen min som alltid sprakk da jeg måtte svare på et spørsmål læreren stilte meg i timen, og minnes tilbake hvor mye hvisking det var fra klassekameratene hver gang jeg måtte si ett ord med en kraksete, nervøs stemme! Ville jo helst ikke si noen ting som helst, og jeg husker at andre i klassen både sukka og erget seg, snudde seg til hverandre og hviska om hvor dum jeg var.
Rart man blir sjenert da??
Mamma erget seg alltid da vi var i byen sammen, og jeg feks møtte på kjente fra skolen UTEN å si hei!
Jeg så heller i bakken enn å åpne kjeften og få fram et hei med en kontrollert og rensket stemme - for det var jeg jo vant til at aldri skjedde!
Følte alltid at jeg hørtes ut som ei hes kråke i møte med folk jeg var litt "redd" for!
Også når vi var i butikker og jeg så folk jeg kjente, snudde jeg og gikk en annen vei for å unngå å bli sett! (Dvs unngå en situasjon der man måtte se noen inn i øynene og si "hei"...)



På spørsmål om jeg fortsatt gjør dette, kan jeg ærlig talt svare: JA!
Ikke fordi jeg nødvendigvis er sjenert, men fordi at enkelte dager når jeg beveger meg ut blant folk eller på matbutikken for å handle, så ønsker jeg å bare være en i mengden og har da NULL interesse av å støte på noen jeg på død og liv må PRATE med!
For jeg er og blir en enstøing.
Det har ikke noe med om jeg liker personen eller ikke, det er liksom det at nå holder det ikke å bare si "hei" -med mindre det bare er folk man er på hils med. For det er greit! Da er man ikke pliktig til noe mer enn å være høflig :-P
Men hvis det er venner eller kolleger man ser på en sånn dag, så vil man bare gjemme seg bort iblant :-P
Hehe, og av og til når man møter disse der de står i ro, man skal forbi dem, så  blir man med ett litt nølende om man skal fortsette å gå, eller om vedkommende FAKTISK hadde lyst til å slå av en prat i det øyeblikket en passerer!
Da føler man seg litt teit som bare gikk - sånn i tilfelle den andre faktisk hadde noe å si!
Ellers frykter man jo disse teite korte samtalene som ender i stillhet, der begge må finne ei unnskyldning for å gå videre :-P
Haha, vet ikke om det er mange som har det sånn, men slik er nå rare, lille meg :-)
Godt at man har vokst av seg det verste av nervøsitet med å møte folk og åpne kjeften.
Jeg tror at det å jobbe i serviceyrket har hjulpet meg på god vei der!
(For jeg kan enda godt huske da jeg begynte som ekstrahjelp på G-Sport da jeg var 18. Å snakke med kunder da var veeeeldig skummelt!)

Men men; what doesn't challenge you, doesn't change you -RIGHT!?
Våg å ta sjanser iblant! Det er ytterst sjeldent man angrer ;)